Advarer mot fôrknapphet

Etter grunnrentebeskatningen må verden gå videre, mener spesialrådgiver Karl Almås i SINTEF Ocean. – Det er høy produksjon og gode priser, så stemningen er god, sier han, samtidig som han advarer mot fôrknapphet i årene som kommer.

Da grunnrenten kom, ble det holdt tilbake investeringer for 30–40 milliarder kroner i næringen. Som forskningsinstitutt vet vi at det er når slike investeringer realiseres, at vi ser verdiskapingen i det vi forsker på og utvikler. Det har vært en nedtur, men jeg har all mulig tro på at vi kommer oss videre, presiserer han.
    – Selv om investeringsstoppen har hatt negative effekter, er forskningsaktiviteten på topp, og kapasiteten godt utnyttet.
    Spesialrådgiveren ser mange spennende utviklingstrekk i bransjen, ikke bare når det gjelder laks, men også en gryende utvikling på andre områder. Han trekker blant annet frem satsing på andre arter, inkludert arter på lavere trofisk nivå. Det kan bli veldig spennende, mener han. Men han er mest opptatt av å snakke om fôrsituasjonen.
    – Vi har sett flere rapporter nå i vinter som peker på en kommende fôrknipe og mangel på fôr – det blir et tema det blir spennende å følge på messen i år, sier han.
    – Derfor er det veldig spennende å se om det blir en satsing på andre fiskearter og organismer lavere ned i næringskjeden. Laksen er en karnivor fisk, som må fôres med proteiner, mens verdens største oppdrettsart, karpe, spiser mye gras, påpeker han. 

Almås mener den geopolitiske situasjonen tilsier at Norge må bli mer selvforsynt på fôrråstoffer.
    – Per i dag er bare omkring 10 prosent av fôrråstoffene produsert i Norge (åtte prosent i 2020), mens resten blir importert, i stor grad fra sør for ekvator i form av soya fra Brasil, fiskeolje og fiskemel fra Peru og hvete fra f.eks. Øst-Europa. Det å se oppdrett av andre arter enn laks i det perspektivet, kan bli veldig interessant, og det vil selvsagt også gi økt bærekraft, sier han. 
    – For å øke selvforsyningsgraden av fôrråvarer i Norge må vi se på mange muligheter. Da snakker vi om både marine ressurser som raudåte og mesopelagisk fisk, landbaserte ressurser som dyrking av proteinholdige vekster i Norge og kultivering av nye arter som insekter, børstemark og lignende. Produksjonen her kan etter våre beregninger samlet maksimalt komme opp i 7–800 000 tonn, men vi trenger det tredobbelte. Det finnes ingen kjappe løsninger her, men på kort sikt er det viktig at vi fokuserer på fôrproduksjon, sier eksperten. Vi må faktisk reise en helt ny industri for produksjon av encelleprotein i Norge om vi skal klare dette.

Et tema Almås og SINTEF ser stadig nøyere på, er dyrking av tang og tare.
    – Det er et hett forskningsområde, og mange er nok ikke klar over at dette er verdens desidert største art, med en årlig produksjon på 35 millioner tonn, sier Almås. 
    – Når vi vet at norsk produksjon av laks ligger på knappe 1,5 millioner tonn, er det illustrerende. I Norge tråles det etter tare langs kysten i et omfang på 150 000 tonn, som benyttes i produksjon av alginat. Nå ser vi på mulighetene for å dyrke tare i Norge. I utgangspunktet produseres det lite tare i Europa, og norskekysten ser ut til å være godt egnet – og da snakker vi først og fremst om tare til humant konsum, understreker han. 
    – Men det er viktig at vi designer produksjonen slik at den blir økonomisk bærekraftig. Det er blant de tingene vi ser på, sier han.

For tiden driver SINTEF prøveproduksjon av tare i havet mellom Hitra og Frøya. Ett av målene er å undersøke om taredyrking kan bidra til reduksjon av klimagassutslipp.
    – Tare produseres ved fotosyntese og binder opp store mengder CO2. Vi har enorme arealer langs kysten hvor det er ganske enkelt å dyrke tare, mye mer enn på land. Våre beregninger viser at det slippes ut rundt 2,9 millioner tonn CO2 bare i Trøndelag. Når dette innen 2030 skal reduseres med 55 prosent står vi overfor en stor utfordring. Vi har beregnet at produksjon av tare på et areal på 64 km2 tare kan bidra til å fange 10 prosent av den nødvendige reduksjonen. 
    – Da anvender vi mindre enn én prosent av det havområdet vi har utenfor Trøndelagprodusert sier Almås. 
    – Men vi ser jo at kampen om havarealene allerede er i ferd med å hardne til, men dette er att eksempel på hvilke fantastiske muligheter havet gir, sier han. 
    – Derfor etterlyser vi en større overordnet og samlet strategi for hvordan våre havområder skal benyttes i fremtiden, avslutter han.